Kalkbrenning i Asker og Bærum

av Marius Morstøl Jenssen

Historien om Bærum handler om kalk. Slottet er bygd med kalk fra Bærum. Det er også Akershus festning, og middelalderkirkene på Tanum og Haslum. Kommunevåpenet til Bærum er en stilisert kalkovn. Bærum er og har lenge vært en skogs- og landbruksbygd, og senere også en næringslivs- og hovedstadsforstad, men ingenting er mer unikt for Bærums historie enn kalkbrenningen og kalkindustrien. Bøndene og etter hvert industrifolkene som drev med kalkbrenning, var likevel langt fra de første som fant på dette.

De gamle romere
Allerede med romeren Marcus Cato (234–149 f.kr.) og i skriftet «De Agricultura» kan vi lese en beskrivelse av kalkovner og kalkbrenning. Beskrivelsen Cato ga, besto utrolig nok så og si uforandret helt frem til 1880-årene.
I Norge leser vi om kalk første gang i Snorre Sturlasons saga om Harald Hårfagre (860–932). Bøndene og kalkbrennerne i Bærum overtok med andre ord en teknikk som var vel utprøvd av oldtidens babylonere, grekere, egyptere og romere, da de lagde templer, palasser, pyramider og borger.

Middelalderen
Gamle kirkebygg i Asker og Bærum, og det store antall steinkirker og klostre som ble bygd i Oslo fra 1100-tallet og framover, kan ha fått det vesentligste av kalken fra bare ett sted, Asker og Bærum. Det skriver Kjell Kittelsen i boka «Brent kalk». I Bærum bygges Tanum kirke (ca. 1130) og Haslum kirke (ca 1190) – to ikoner for bæringer i dag. Senere – på 1300-tallet – begynner de enorme leveransene til Akershus festning. Store kvanta går også til Sør-Norge, Danmark og Sverige.

Sandvika en by
Frakten av brent kalk fra Bærum til Oslo begynte lenge før 1500-tallet, mens den siste brente kalken fra Bærum gikk ut fra brygga til Slependen Kalkverk i Sandvika i mai 1940. I tollordinansen fra 1678 står Sandvigen oppført som et «ladested». Det er en betegnelse på steder som gjerne utvikler en bystatus, men dette med bystatus skulle la vente på seg: Først i juni 2003 fikk Sandvika sin formelle bystatus!

Sleben
I tollordinansen av 1691 står «Sleben» som det eneste ladestedet i Sør-Norge oppført med «alene for kalk». Det betydde at kun kalk skulle tollklareres i Sleben-området. Sleben-navnet utviklet seg til å bli mer enn kun navnet på et toll- og ladeområde. Sleben ble kjent som området hvor det fantes kalkproduksjon og kalkovner. «Sleben»-navnet kom til å omfatte kyststrekningen fra Asker grense mot Røyken, inn i Slependbukta og østover forbi Sandvika og inn i Holtekilen, så ut igjen til Fornebu og Snarøya. Dette betydde at de kalkrike øyene i skjærgården ble regnet med som en del av Sleben. Det var mye kalk på småøyene, for eksempel Ostøya og Vassholmene. Aller mest kjent er nok den kvalitetsrike kalken på Brønnøya, som ligger i Asker. «Slepa» ble navnet på transportveien med hest og slede til Christiania over fjordisen. «Enden» av Slepa, ble kalt Slependen. Slepa ble en utrolig viktig og godt trafikkert vei for å komme seg fra øst til vest i landet, og langt bedre enn kongeveien fra 1664.


Bondekalkovnene
I mange hundre år var det på bondegårdene det ble laget kalk. Gårdeierne utnyttet de mange store årene med kalk gjennom bygda. Bondekalkovnene fra 1100-tallet forandret seg ikke nevneverdig, helt frem til slutten av 1800-tallet, bortsett fra at de ble større. Det viser seg også at påstanden om at kalksteinen ble tatt ut ved «fyrsetting», er en overdrivelse. Kalken ville i så fall kommet ut i tynne «flak», noe den ikke gjorde, men den kom i større biter, etter bruk av rå håndverkskraft. Bondegårdene som hadde kalkovner er kjente navn også den dag i dag. I regnskapet for byggingen av Slottet i Oslo på 1800-tallet kan vi lese at alle leverandørene av kalk var fra Bærum: blant andre Gunder Ståvi, Jon Grini, Hans Løken, Martin Berger, Mads Haslum og Ole Nadderud – alle bæringer kjenner vel igjen disse gårdsnavnene? I 1842 stod det som ble regnet som hovedstadens vakreste bygning ferdig: det første Rikshospitalet. I dette regnskapet leser vi at blant kalkleverandørene var Halvor Valler, Nils Gjettum og Wilhelm Eriksen Bjørnegård – også disse vel kjente bærumsnavn.

BONDEKALKOVN: På Ringi gård har man brent kalk i 400 år. En kalkovn på Ringi ble restaurert i 1981, og kan sees av forbipasserende der den ligger ved gårdsveien til Ringi-gårdene. Foto: Bærum kommune.

Stedsnavn i dag som minner om kalkbrenningen i Bærum:
Limsteinveien og Kalkbrennerveien på Hosle
Liomveien og Liomåsen (egentlig Limovnåsen) ved Grav
Ommen på Ostøya

Kalkstier og skilt
I de senere år er det opparbeidet «kalkstier», via noen av disse gårdene. For eksempel er det en egen kalksti nord for Gjettum gård i nær tilknytning til Kolsås-Dælivann kulturlandskap. Langs stien ligger det minst fem gamle kalkovner hvor det er informasjonsskilt. Kalkovner finner du også langs Pilegrimsleden, blant annet er det populært å se kalkovnen på Øverland gård.

Industrien vokser frem
Gullalderen for bøndene som drev med kalk, var fra 1820–60. Større ovner ble konstruert for å etterkomme etterspørselen fra hovedstaden Christiania. Etter bybrannen i 1858 tiltok etterspørselen fra hovedstaden ytterligere. Nå ble etterspørselen tilfredsstilt ved at driften ble gående kontinuerlig ved at ovnen fikk fylt vekslende lag av kalkstein og brennemateriale etter hvert som ferdig brent kalk ble tatt ut fra bunnen.
Men bønder og husmenn ble utover 1800-tallet utkonkurrert av industriarbeidere i spesialiserte roller i kalkbrenningsprosessen. I Bærum ble det etablert fire kalkbrenneri: Grini kalkbruk, Fleskum kalkbrenneri, Jong kalkbrenneri og Jongsåsen kalkbrenneri.

Storindustri og Brambani
Donato Brambani (1834–1906) gjorde kalk til storindustri i Bærum og kalles mannen som «skapte Sandvika». Han startet i 1870-årene opp to kalkfabrikker i Sandvika med gode sosiale forhold for arbeiderne. Brambani ble også godt kjent fordi han engasjerte seg sterkt i lokalsamfunnet, og med ham kom vann og lys til Sandvika.
Under første verdenskrig i 1914 ble Slæpenden Kalkverk A/S etablert. Her ble det bygd en moderne sjaktovn. Kalk og kull ble fylt ovenfra, med brennkammer under, og uttak nederst. Sjaktovnen er restaurert, og er blitt et landemerke på Slependen. Kalkbrenningen i Bærum avtok kraftig fra andre verdenskrig tidlig i 1940-årene. Tradisjonell murkalk forvant fra markedet og ulike sementtyper og ferdigmørtel overtok.


Hva skjer når kalkstein brennes til kalk?
Å brenne kalkstein til kalk er grunnlaget for muring av byggverk i stein og produksjon av teglstein. Kalkstein ble brent i ovner, noe som medførte at karbondioksyd ble frigjort i gassform med brent kalk som resultat. Den brente kalken blir renset for stein, aske og andre forurensninger. Skulle kalken brukes til muring, måtte kalken leskes, som ville si å blandes med vann. Dette førte til en kjemisk reaksjon. Den leskede kalken ble deretter blandet med sand til mørtel og muringen kunne begynne. Når muringen var gjennomført, ville den leskede kalken i murveggen ta tilbake karbondioksyd fra atmosfæren, og igjen bli til hard kalkstein.

Den kulturelle skolesekken
I forbindelse med den kulturelle skolesekken får alle skoleelever på 8. trinn innsikt i den lokale kalkhistorien. En kalkovn ble bygget på Asker museum, og ungdommene har lært i praksis å brenne kalkstein til kalk, leske kalken, lage mørtel og mure. Elevene får også undervisning om kalkmalerier, med utgangspunkt i Tanum kirke, og i kalkgeologien i Asker og Bærum. På museet får skoleelevene ved hjelp av ansatte fra Nycomed til å lage kalktabletter, og lære om kalkens betydning for kroppen vår. Franzefoss Bruk viser hvordan «surt vann» kan bli «friskt» ved bruk av kalk.


Lesking av kalkmørtel
Det er utprøvd tre måter å leske Langøya-kalken
som ble brent i den spesialproduserte feltovnen:

A: Tørrlesking til hydratkalk
Hydratkalk (brent kalk i pulverform) ble lesket
med en mindre menge mengde vann og kun i
den mengde som var nødvendig for at kalksteinen
skulle falle fra hverandre og gå i oppløsning
til pulver

B: Våtlesking med overskudd av vann
Deigkalken ble lagt til lagring i tilnærmet lufttett
kasse som kulekalk

C: Mørtellesking («hotmix»)
Ved denne metoden ble den brente kalksteinen
lesket (tilført en større mengde vann) sammen
med sanden som skulle brukes i mørtelen. Det
var denne siste metoden som ble valgt til den
overveiende delen av mørtelproduksjon til alt
murarbeidet.

Vurdering: Med hydratkalken måtte man opp i
et blandingsforhold på 1:2 volumdeler kalk:-
sand for at mørtelen skulle bli fet nok ut fra en
håndverksmessig vurdering. Våtlesket deigkalk
lot seg ikke lagre over tid. Fra kassen ble fylt
med kalkdeig i juni og til den ble tatt opp for
bruk ca. 2 måneder senere hadde deigen «satt
seg» i leske-/lagringskassa og var uegnet til å
bearbeide til mørtel.

Mørtellesking av kalk ble utført på følgende
måte:
En volumdel brent kalk ble lesket med 2 volumdeler
sand fra Kilemoen 0 -4 millimeter samt
nødvendig (ikke mer!) mengde vann i en liten,
men robust tvangsblander. Total blandetid for
brent kalk, sand og vann var ca 1/2 time. Mot
slutten av blandetiden ble den varme mørtelen
siktet gjennom en sikteduk. De deler av kalkstenen
som i løpet av denne tiden ikke lot seg
leske(underbrent -overbrent) ble siktet vekk.
Deretter ble mørtelen brakt tilbake til
tvangsblanderen og ytteligere 2 volumdeler
med sand ble tilsatt. I løpet av blandeprosessen
blir hele mørtelen gjennomvarm. Mørtelen kan
benyttes i denne tilstanden. I visse typer arbeider
kan varm mørtel sogar være en fordel.
Den ferdig leskede og siktede kalkmørtel ble
produsert for mellom-lagring på byggeplassen. I
denne sammenhengen betydde det inntil 2 ukers
lagring. Ferdig lesket «hot-mix» mørtel som lå
lagret på denne måten ble «menget opp» i
tvangsblanderen igjen rett før bruk, eventuelt
med en svært liten mengde vann (skvetting).
Murmester Terje Berner
Oslo 09.01.02

Kunnskaper om forsterket
kalkbruk (hydraulisk kalk) i
Norge før 1800
Det er mye som tyder på at militære ingeniøroffiserer
hadde kjent til forekomster av kalkråstoff
med forsterkede egenskaper i flere århundrer
selv om et begrep som hydraulisk kalk ikke var
tatt i bruk. Frem til 1750 da Den Mathematiske
Skole ble opprettet, ble alle utdannet i utlandet,
men også etter dette tok mange hele eller deler
av sin utdannelse i København. De internasjonale
forbindelsene i militære kretser var også
sterke.
Omkring 1740 startet produksjonen av Bornholm
Cement (Danmark) en hydraulisk, såkalt
naturlig sement. I samme periode ble Roman
cement revitalisert. «Gjenoppdagelsen» av pozzulanske
tilsetninger og deres styrke som kunne
frembringe en meget sterk, vannbestandig kalkmørtel,
ble utnyttet i kanalbygging, av militære
og av industrien som var på fremmarsj. På
1700-tallet pågikk det forskning i flere land for
å finne frem til «lokale» pozzulaner.
Når ble denne typen kunstig fremstilt hydraulisk
kalk/cement tatt i bruk i Norden? I 1765
sto den nye Farrisdammen ved Larvik ferdig.
Her lå landets største jern- og trelastfirma.
Bedriften hadde adelige, danske eiere som også
var internasjonalt orientert. Den gamle tredammen
hadde rast ut og den nye ble oppført av
steinblokker og Cement, antagelig fra Holland.
Frederik Fabricius, overinspektørens sønn,
hadde gjort dem oppmerksom på materialet som
han hadde hørt om under en studietur i England
rundt 1760. Dammen ble fullført og skal ha
skapt stor oppmerkomhet i samtiden, blant
annet med dansk, kongelig besøk. I en artikkel i
Aftenposten i 1965 påstås dette å være det første
sementbygg i Norden, men dette er usikkert

Kalkbrenning er en kjemisk prosess som omfatter oppvarming av malm eller bergart til ca. 800 oC i kalkovn. Kalkstein omdannes dermed til brent kalk, som deretter tilsettes vann og det dannes lesket kalk.

Navnet kommer fra brenning av kalk som også er det mest vanlige, men det brukes også om andre tilsvarende prosesser. Eksempler på kalkbrenningsprosesser:

nedbrytning av hydrerte mineraler, som i kalkbrenning av bauxitt, for å fjerne krystallvann;
nedbrytning av karbonatmineraler, som i kalkbrenning av kalkstein for å spalte av CO2;
fordampning av organiske forbindelser (vanligvis i inert eller reduserende miljø), som i koks;
varmebehandling for å få faseovergang, som i omvandling av anatas til rutil eller devitrification av glass.
Kalkbrenning er en forholdsvis enkel industriell prosess, som ikke må forveksles med rosting.

Historie
Antikkens Hellas brukte en blanding av brent kalk og vulkansk aske til sine byggverk. Denne byggeskikken ble ført videre til romerne. Romerske byggverk som Pantheon er bygget på denne måten.

De eldste rester etter kalk i Norge finnes under Klemenskirken i Oslo fra like før år 1100. Like etter år 1100 ble klosteret på Hovedøya i Oslo bygget, og deretter fulgte byggingen av flere kirker i Oslo: Gamle Aker kirke, Hallvardkirken, Nikolauskirken, Korskirken og Mariakirken.

I Asker og Bærum ble det også bygget flere kirker på 1100-tallet: Gamle Asker kirke, Haslum kirke og Tanum kirke.